Når det gjelder alder, trekker vi ofte på skuldrene

I dag leste jeg et innlegg i DN av Lisa Wade om aldersdiskriminering i arbeidslivet. Det gjorde inntrykk på meg.

👉 Les artikkelen i Dagens Næringsliv her (Lenke til DN-artikkel)

Ikke fordi jeg kjenner meg personlig rammet. Jeg har en jobb jeg trives i, og jeg har bevisst forsøkt å stake ut veien for de årene jeg har igjen av yrkeskarrieren.

Men fordi jeg møter så mange mennesker som forteller den samme historien.

De opplever at erfaringen, som burde være en styrke, blir en belastning. De sender søknader uten å høre noe. De blir sjeldnere innkalt til intervju. De begynner å tvile på om det er kompetansen som vurderes – eller fødselsdatoen.

Jeg kan ikke si at alle avslag skyldes alder.

Men jeg kan heller ikke lukke øynene når så mange forteller om de samme erfaringene.

Det får meg til å tenke på noe annet.

Forstår de som diskriminerer på grunn av alder at de en dag kan møte seg selv i døra?

Årene går fortere enn vi liker å tro.

Til høsten har jeg vært i arbeidslivet i 50 år. Jeg husker min første arbeidsdag som om den var i går.

Gjennom et langt arbeidsliv har jeg også lært én ting: Rollene våre varer ikke evig. Den som er leder i dag, kan være arbeidssøker i morgen. Den du velger bort i dag, kan være en du møter igjen senere.

Jeg har selv opplevd å bli behandlet dårlig av en leder. En tid senere var det jeg som overtok rollen. Ikke fordi jeg ønsket det, men fordi livet og arbeidslivet noen ganger tar uventede vendinger. Da handlet det ikke om hevn. Det handlet om å være den lederen jeg selv hadde savnet.

Derfor har jeg et enkelt råd:

Vær god mot alle du møter på din vei.

Ikke bare fordi det er riktig.

Men fordi et arbeidsliv går fort. Mennesker møtes igjen. Rollene endrer seg.

Og kanskje er det på tide at vi slutter å trekke på skuldrene når temaet er aldersdiskriminering. Ingen ber om særbehandling. Det vi ber om, er at erfaring blir vurdert på innhold – ikke på alder.